Ikke bare en måke

Jeg tror jeg ser verden i utsnitt.

Et ansikt gjennom et vindu. En hånd som hviler på et bord. En skygge som faller over en vegg. Noe som bare varer et lite øyeblikk, men som likevel får meg til å stoppe.

Kanskje er det derfor jeg maler slik jeg gjør.

 

Jeg legger merke til ting.

Sjelden de store tingene. Ofte de små.

 

I Venezia la jeg merke til en måke. 

Bredbeint. Vakker. Hodet på skakke.

Uten tvil sjefen i gata.

Han eide vannfontenen. 

Hver gang vi kom for å fylle vannflaskene våre, var han der.

Alltid først i køen.

Så var det min tur.

Som om vi hadde en liten, stilltiende avtale.

Jeg vet ikke helt når jeg begynte å hilse på ham med blikket. Eller å prate med ham. Men etter hvert føltes det som om han ventet på meg.

 

Måker har god hukommelse. De kan kjenne igjen mennesker og lære hvem de kan stole på – og hvem de bør holde seg unna.

 

Så kanskje innbilte jeg meg ikke dette møtet likevel.

Kanskje han faktisk kjente meg igjen.

For vi slo av en prat.

Hver dag.

Så drakk han.

Så fylte jeg vannflasken.

I den rekkefølgen.

 

Hver dag.

 

Og kanskje var det nettopp det som gjorde at jeg begynte å fotografere ham.

Ikke bare fordi han var en fin måke. 

Men fordi jeg hadde begynt å se ham.

Med andre øyne. 

På ordentlig.

 

Og mens jeg satt med bildene etterpå, gikk det opp for meg at dette egentlig sier ganske mye om hvorfor jeg maler.

Jeg maler sjelden hele historien.

Jeg maler utsnittet.

Det lille øyeblikket.

Det som ligger mellom det vi ser og det vi aner.

Kanskje er det derfor jeg kan bli stående lenge og se på noe. På et ansikt, en fugl eller et landskap – og plutselig kjenne at det er noe der.

Noe jeg ikke helt kan forklare.

Men som jeg har lyst til å finne ut av.

 

Jeg tok mange bilder av ham.

Jeg tror han kommer til å dukke opp på lerretet.

Noen møter blir bare værende litt lenger enn andre.