Venezia - når tiden står stille

Jeg tror ikke det var før jeg kom hjem at jeg forsto hvorfor Venezia gjorde så sterkt inntrykk på meg.

 

Byen var ikke bare vakker.

 

Den var et mellomrom. 

 

Og plutselig forsto jeg at det var nettopp dette mellomrommet jeg har forsøkt å male i alle disse årene. 

 

Noen steder besøker vi.

Andre blir værende.

Jeg vet at jeg alltid kommer til å kjenne igjen lukten av sjøvann mot gamle steiner. Lyden av gondolene som glir forbi uten hastverk. Smaken av en espresso på en liten cafè. Sollyset som reflekteres i kanalene og finner veien opp på husveggene. 

 

Alt dette finnes fortsatt i meg.

Ikke som minner.

Mer som en etterklang. 

Det usynlige rommet mellom opplevelsen og erindringen.

Mellom det vi ser, og det vi kjenner.

 

Mens jeg gikk gjennom Venezias gater, slo det meg at denne byen føltes mer som et maleri enn som et sted. Den har ingen hast. Den ber deg ikke rekke noe. Den inviterer deg bare til å være til stede.

 

Og kanskje er det derfor oppholdet gjorde så sterkt inntrykk. Ikke fordi to av maleriene mine hang i et venetiansk palass, selv om det var en stor opplevelse - men fordi byen minnet meg om hvorfor jeg maler. Jeg ønsker ikke først og fremst å male det øyet ser. Jeg ønsker å male det som blir værende i oss.

 

Kanskje er det derfor noen steder følger oss videre. 

Ikke fordi vi husker dem.

Men fordi de etterlater et lite mellomrom i oss.

Venezia kommer til å være et slikt sted for meg.